Med livet som innsats

Tilbake i Bodø! I løpet av ferien så har det som sagt gått opp for meg at dette er hjemmet mitt. Så det vil si: hjemme igjen!

Første uka på skolen er lagt bak meg. Hva sitter jeg igjen med? Jo, nettopp det med livet som innsats. Jeg kan fortelle det at å gå til skolen med det været som er her, er ikke en dans på roser. Eller kanskje, om man tenker at man må forbi alle tornene på rosen først så kan det vel på en måte sammenlignes med skoleveien min. Første opplysning om været: det regner ofte her i Bodø. Neste opplysning: det er, eller har vært, snø her. En til: Det er mørkt når jeg går til skolen. Og sist, men ikke minst: Det blåser. Hva får vi når vi blander dette? Akkurat! At jeg går til skolen med livet som innsats.

Første utfordring er gjennom det jeg kaller skogen. Her vil det bare si et lite område med trær tett samla. Lukk øynene og se for deg en liten bakke hvor det har vært snø, men på grunn av regn er det is, speilblank is. Se så for deg at jeg går, nei, sklir ned denne bakken. Fin start på dagen! Neste steg er ned en trapp som er som en istapp. Skrikende og klamrende til rekkverket kommer jeg meg på et vis ned her også. Opp en liten bakke og så ut på isen igjen. Ned bakken og gjennom barneskolen. Plutselig ser jeg verden fra det samme perspektiv som barna i skolegården. Ja, jeg sitter på rumpa ned bakken sammen med dem.

Jeg børster av meg stein og frost som ingenting har hendt og retter opp ryggen. Der ser jeg ”down town”. Første planlagte stopp på veien. Jørgen, Petter og Morten kommer etter hvert ut. Kanskje vi rekker bort til ”Svartlien” før de går. Hele gjengen kommer vi samla til skolen.

Ja, jeg har livet som innsats for å komme på skolen, men det er verdt det også.

"Det var ikke godt å komme hjem i natt,
æ følte meg forlatt,
men æ visste det var bare for en tid.
Bo på hver sin kant av landet,
et helvete på jord.
En telefon og brev med blåe ord.

Et lite kyss på kinnet
-husk at æ e glad i dæ.
Æ kommer til å savne dæ i kveld,
va alt æ klarte å si før drosja tok deg bort fra mæ.
Æ skulle si så mye mye mer.

Men når alt skal skje så plutselig og tida går for fort,
og vi gruer oss til vi skal ta farvel.
Småsjenert med klump i halsen,
du er ikke bedre du.
Fins det oppskrift på for avskjeds kveld?

Men når de blåe ordan kommer og tellerskrittan går,
føler æ mæ nærmere hver gang.
Når stemmen, som æ elske over alt det æ vet,
er her som om vi var på samme sted.

Men når alt skal skje så plutselig og tida går for fort,
og vi gruer oss til vi skal ta farvel.
Små sjenert med klump i halsen,
du er ikke bedre du.
Fins det oppskrift på for avskjeds kveld?"

I det tankefulle hjørnet

Nå har jeg tenkt litt. Nei, mye egentlig, og jeg blir ikke klokere. Jeg så på et tv-program her. Det er vel en ukes tid siden nå. Det var om hvaler. Jeg går bare rett på sak: en hvaltestikkel kan veie ett tonn. Ett tonn!

Jeg har gått i flere dager og fundert over hvor stor en sånn testikkel egentlig er. Jeg kjørte bil her en dag, og da tenkte jeg at en testikkel kanskje kan være så stor. Da var det akkurat som jeg satt inne i en hvaltestikkel. Det var en litt merkelig tanke egentlig, uvant følelse også -heldigvis!

Men ja, mine små,grå i toppetasjen har jo jobba litt rundt dette temaet. Og jeg har selvsagt dratt det altfor langt. Marit og jeg var på interrail i fjor, og da var vi innom Kroatia. Der bada vi fra klippene og vannet var krystallklart. Plutselig kom en bæsj flytende mot oss. Flytende? Jeg visste ikke at bæsj fløyt. Og da går tankene mine tilbake til hvalen. Hva når den bæsjer? Flyter det også opp da? Tenk så masse som flyter til overflaten! Når vi tror det er oljeutslipp, er det egentlig bare hvalene som har gjort sitt bak døra med hjerte. Det er faktisk ikke forurensing, men bare narturens gang når det svarte, som vi kaller olje, ligger og speiler seg i vannoverflaten.

Bare ved å følge med på et hvalprogram så har jeg altså klart å løse deler av forurensningspolitikken. Det er kanskje ikke mer som skal til for å skape verdens fred heller?

Jeg snører min sekk og spenner mine ski

Jeg har gått årets første skitur. Herregud. Jeg blir så flau. Jeg gikk på ski nesten hver dag sist år da jeg kunne gå på ski, og da hadde jeg kun én tur uten fall. For å si det sånn så tror jeg at dette året kan bli likt.

Det starta med en lang oppoverbakke. Jeg fikk vondt i magen bare ved tanken at jeg skulle ned der igjen. Da jeg endelig kom på toppen, var det rett ned en bakke. Og Arcus drar! Det gikk unna kan jeg fortelle. Da vi endelig stoppa, klussa skia over hverandre og jeg datt. Turens første fall.

Så var det på slutten av turen og ned den lange bakken. Det var ikke all verdens skiføre heller. Det var rimelig hardt og ikke så mye snø, så både kvister og små trær stakk opp over snødekket. Så satte vi utfor. Jeg ploga alt jeg kunne og hyla. Det gjør Arcus så yr at han tror vi leker og skal hoppe på meg og løpe rett foran. Du kan tro vi var litt av et syn nedover. Det var en stund det gikk altfor fort så jeg måtte bare kaste meg ned i grøfta. Turens andre fall.

Rett etterpå møtte vi en mann på vei oppover bakken. Mon tro om han har hørt meg hylende og Arcus' bjeffing oppe i heia, og nå møtte han meg kledd som en snømann ustø nedover bakken. Han hadde vel sine tanker. Etter å ha feid forbi han, hadde jeg et klassisk svalestup med 20 i stil. Jeg har funnet ut det at det er ikke mulig å ploge når det stikker kvister opp fra bakken. Skia hekter seg nemlig fast i kvistene og da ender det som det ender –på snørra. Turens tredje og siste fall.

Ja, det var mye knall og fall, men både Arcus og jeg hadde det gøy. Dessuten lå Arcus utslått foran peisen resten av dagen, og da var det verdt alle blåmerkene.

Hjem, kjære hjem

Nå har jula kommet for fullt og reisen fra Bodø er tatt. En ny hverdag venter her hjemme. Hjemme, Nittedal. Hva er så nytt her siden jeg var her sist? Jeg så et nytt hus langs toglinja i går da jeg tok toget inn til Oslo. De holder endelig på å lage fortau fra brattbakken og oppover mot Høgdaveien. Vi har fått en ny lampe i stua. Det er vel det.

Ikke mye å skryte av, men det vitner jo om at livet fortsetter her nede uten meg. Det er rart å tenke på. Livet mitt har jo i 20 år foregått nettopp her i denne lille bygda. Og nå er jeg tilbake. "Elvis is in the building!" For å snu litt om på det vanlige. Kofferten er pakka ut og står gjemt bak døra på rommet. Den skal stå der i tre uker nå. Jeg har mange planer for hva jeg skal gjøre i løpet av disse ukene, mange mennesker jeg skal treffe. Det er den nye hverdagen som står for døra. Arcus er en viktig brikke. Vi skal leke og kose mye. Jobbe skal jeg også. Den nye hverdagen ja, her hjemme -Nittedal.

Bygda har jo alt. Himmelsk natur som Arcus og jeg kan boltre oss i, alle barndomsvennene mine, buss, tog, fotballbaner, idrettshaller, butikker og til og med Mo kjøpesenter. Men allikvel er det noe som mangler. Noe uerstatterlig. Noe jeg ikke kan ønske meg til jul. Nettopp den hverdagen jeg er vant med nå, og de jeg vanligvis deler den med. Bodø. Det er akkurat som det var mørketida jeg pakka ut av kofferten...

Det er jo bra å være i dalen igjen, men hjem, kjære hjem? Jeg tror jeg har fått to hjem nå..

Blogging

Nå har jeg også kastet med på bølgen med blogging. Da jeg fortalte hjemme at jeg skulle lage en blogg, fikk jeg spørsmål om hvorfor det egentlig heter blogg. For før het det nemlig dagbøker. Jeg måtte vite det at det var idrettsutøverne som begynte med denne dagbok-skrivinga på nettet, fikk jeg høre.

Ja, det kan jeg ta for en god fisk, men jeg tok likevel på meg oopgaven med å finne ut hvorfor det heter blogg. Jeg går selvsagt på forelesninger, og 7.desember var ingen unntak. Da holdt Bengt Engan en genial forelesning om etikk på nett jfm. Vær Varsom plakaten punkt 4.16 og 4.17. Og det var nettopp her jeg så enden i tunnelen når det gjelder blogging.

Blogging kommer av weB LOGG=BLOGG. Vanskeligere var det ikke. Men når jeg nå først er i gang med å finne ut om blogging, så kan jeg vel like så godt fortelle alt jeg vet om dette fenomenet som egentlig ikke er noe fenomen. Blogg er en privat greie. Ja, nesten litt som dagbok. Og hvis vi ser på særtrekk ved bloggen som sjanger så kan den nettopp ha litt dagbok-preg over seg. I tillegg kan den være mer som en nyhet eller som en komenterende artikkel. Alt er lov i denne web logg verden!

Som du skjønner så var dagbøker i gamle dager, kjære. Vi lever i nuet -blogging er ordet!